DeutschTil forskjell fra tidligere forskning hevdes det nå at store deler av bondebefolkningen i denne perioden besto av ufrie jordbrukere, som sto i et avhengighetsforhold til sine jordherrer. Parallelt med fremveksten av stat og kirke økte frigivningen av ufrie ved godsene, og det høymiddelalderske leilendingsvesenet trådde frem. Dette kan ha vœrt sœrlig aktuelt i forhold til godsene jeg ønsker å analysere.
Pfalz Ingelheim, illustrasjon: K. Weidemann
1975. Trykk på bildet for større versjon.
I hele det germanske området er det etter nåvœrende forskningsstatus sannsynlig at det fantes både land fri for overordnet herrerett og godsstrukturer side om side. Land uten ekstern eller overordnet råderett ble i tidlig middelalder kalt alleu i franske kilder (Bloch 1966 (1931), 77) og med et felles germansk begrep; allodial (f.eks. Bassett 1989, 20). Det er språklig og reelt en parallell til skandinavisk odel, og betegner opprinnelig trolig en form for eiendom som var ubeskattet og fri for ytelser, i betydningen hel eller udelt råderett.
Parallelt eksisterte former for godssystemer, men disse er mindre belyst i forskningen. Slike gods synes å ha blitt avhendet og brukket opp på ulike tidspunkt i Nord-Europa, nœrt forbundet med prosesser knyttet til statsdannelse. Ved å studere eiendomstrukturen omkring kongsgårdene kan en klargjøre hvilke institusjoner/personer som overtok partene, og dermed avlese bakenforliggende strategiske forhold knyttet til kongelig donasjon og alliansebygning, forbundet med endringsprosesser i organisering av fysisk kongemakt. I engelsk forskning er det påpekt at slike oppbrekkingsprosesser foregikk alt fra 600-tallet (Bassett 1989, 19), og i tyskspråklig forskning har spørsmålet om oppløsningen av det såkalte Villikations-systemet lenge stått sentralt (Verhulst 1995 m/ref). Likevel er det behov for metoder som knytter de arkeologiske og historiske kildekategoriene bedre sammen omkring kongsgårdene.
Oversiktskart Nord-Bayern. Trykk på bildet
for større versjon.
Når mange manors var forbundet i nettverk gjennom felles eierskap, kunne en herre oppnå dominans over større områder. Slike systemer kunne anta et veldig omfang, sœrlig i Karolingerriket, men også i Englands mange kongedømmer i denne perioden. Innad i slike store godssystemer var der hierarkier i eiendomsmassen, knyttet til ambulerende kongemaktutøvelse og ulike former for kongelig eiendom. I nyere utforskning av det karolingiske krongodset skiller en f.eks. mellom Pfalz, villae og Fiskalgut (Renoux 2001 m/ref).
Å arbeide komparativt må i en arkeologisk sammenheng strekke seg ut over rene litteraturstudier. Ulik diskursiv praksis og fortolkning, samt språklige og terminologiske forskjeller gjør at jeg selv må foreta en gjennomgang av kildene. Det er vanskelig å fri seg fra den såkalte virkningshistorien – kildenes tolkningshistorie (Gadamer 1965). Likevel anser jeg det som avgjørende i en komparativ analyse å etablere mest mulig sammenlignbare data for områdene jeg skal arbeide med. Så langt rå er, må det etableres et felles metodisk grep, som justeres for de ulike områdene.
Mynportretter av konger ca. 990-1040 avtegnet av H. Trœtteberg: Svein Tveskjegg