Prosjektet i lys av europeisk forskning

Det synes å vœre mange likheter i den grunnleggende strukturen i kongedømmenes fysiske organisering i Skandinavia, England og Tyskland/Frankrike.

Rike

og

provins

En komparativ analyse av kongsgårder og gods i tidlig nordeuropeisk middelalder (ca. 500-1100)


Sulzbach slutten av 800-tallet
Sulzbach slutten av 800-tallet. Trykk på bildet
for større versjon.

Sentralt står spørsmålet om råderettsutviklingen omkring kongsgårdene, og endringsprosesser da byene i større grad overtok sentralfunksjoner fra de eldre rurale kongsgårdene. Som i Skandinavia, inngikk de karolingiske og engelske kongsgårdene i et ambulerende system. Wilhelm Berges (1952) beskriver dette for tyske områder som et Reisekönigtum og riket som et Reich ohne Hauptstadt. Dette nettverket av kongegårder dannet det egentlige regnum, dvs. kongens kjerneområde som var basert på kontroll over land og mennesker (Renoux 2001, 29). Regentens jevnlige fysiske nœrvœr var avgjørende for vedlikehold av rikets maktstruktur og når han tok opphold på kongsgården, steg aktivitetsnivået betydelig, med samlinger, marked, rituelle handlinger og rettssaker. Når regenten igjen forlot området, sank aktiviteten (Jensen 2004, 307). Regenten var sentrum, kongsgårdene mediet. Dette var likevel ikke et statisk forhold; nye kongsgårder ble opprettet, og andre forlent bort, avhengig av hvilke områder som til enhver tid dannet kongemaktens sentralområde, regnum. Utenfor et gitt kjerneområde var kongens makt mer indirekte, basert på delegert kongelig myndighet, forleninger og allianser med lokale stormenn, som del av en kontinuerlig forhandlingssituasjon mellom konge, stormenn og geistlighet.

Provins og Regnum
Provins og Regnum. Trykk på bildet for
større versjon.

Nylig har den svenske arkeologen Johan Callmer påpekt at arkeologiske undersøkelser i England og på kontinentet ikke har vœrt organisert i en slik skala at det har vœrt mulig å rekonstruere selve bosetningsmønstrene omkring et manor eller et palass (Callmer 2002, 111). Det arkeologiske fokus har vœrt på selve herresetet – manor eller Pfalz – og da gjerne med et bygningsteknisk perspektiv. Noen gods er likevel bedre undersøkt enn andre, både gjennom arkeologiske og historiske kilder. Av de tyske kongsgårdene står Paderborn i Sachsen i en sœrstilling. Her er det over mange år utført omfattende arkeologiske utgravinger nylig publisert samlet i serien Deutsche Köningpfalzen (Fenske et al. 2001). Det har likevel vœrt mindre fokus på omkringliggende godseiendom og sosialt landskap (se Balzer 1999). Også Karl den stores gods, Ingelheim ved Rhinen, er relativt godt belyst innen den arkeologiske forskningen. Her er både omkringliggende bosetninger og selve palasset delvis arkeologisk kjent, og drøftet i Konrad Weidemanns (1975) studie, likevel relativt kortfattet. Råderettsforhold er i liten grad trukket inn.

I Steven Bassetts (1989) artikkelsamlingen og Barbara Yorkes (1990) monografi blir oppkomsten av forskjellige angelsaksiske kongedømmer i England drøftet inngående. Alt på 600-700-tallet dannet angivelig noen kongsgårder med avhengige bosetninger egne atskilte områder – eller gods (Bassett 1989, 17–23). I England merker to angelsaksiske kongsgårdsanlegg seg ut i arkeologisk sammenheng. Det gjelder Gefrin, eller Yeavering i Northumbria (Hope-Taylor 1977), samt godset Cheddar i Sommerset (under Wessex) som middelalderarkeologen Phillip Rahtz undersøkte på 1960-tallet (Rahtz et al. 1979). For Yeavering har man likevel liten kunnskap om eventuelt tilliggende gods og dets struktur. Rahtz' studie viser derimot at Cheddar-godset gjennomgikk en oppsplittingsprosess med etappevis avhending til kirken, trolig på 1000-tallet, ikke ulik den jeg mener å se for kongsgodsene i Norge noe senere, og som kan synes å vœre en allmenn utvikling i Vest-Europa.

St. Martinskirke i Lauterhofen
St. Martinskirke i Lauterhofen. Omgjort til
gårdshus og blåmalt. Trykk på bildet for
større versjon.

Forskere som arkeologen Michael Aston (1998) og historikeren Rosamond Faith (1997), som arbeider med eldre godssystemer i England, står i tradisjonen etter historikeren Glanville Jones. På 1950-tallet utformet han tesen om såkalte multiple estates i det angelsaksiske England, store gods med et variert ressursgrunnlag (f.eks. Jones 1976). Likevel er det gjort lite konkret forskning på godsstrukturer omkring kongsgårdene før den normanniske erobringen, slik Peter Sawyer (1983) har påpekt. Kent og Sussex/Wessex, som delvis ble kolonisert fra nåvœrende Danmark på 400-500-tallet, og med stor grad av kontinuitet i den politiske strukturen i middel-alderen, vil i min studie utgjøre et interessant komparativ område for skandinaviske forhold.

Krongodset i Sverige er nœrt knyttet til det såkalte Uppsala Öd-komplekset. Innen svensk forskning er det likevel gjort relativt lite med kongsgårdene siden Henrik Schücks analyse av Uppsala Öd fra 1914 og Jerker Roséns arbeid fra 1949. Krongodset er best belagt i Hälsingelagen og Västergötland hvor landskapslovene fra omkring 1300 navngir i alt 13 kongsgårdene (Schück 1914;Rosén 1949). Nylig har Leif Grundberg (2000) gått gjennom det arkeologiske materialet ved kongsgårdene i Hälsingelagen, men uten å foreta undersøkelser av gårdene i en godssammenheng.

Kongsgårdene i Danmark ble sist behandlet av Anders Andrén i en studie fra 1983. Dessuten har Johan Callmer (2002) i en nyere studie sammenlignet et utvalg kongsgårdsområder og gods i Skandinavia, deriblant Jelling, Lejre og Uppsala, men med fokus på selve bosetningen omkring disse og uten at konkret eiendomsstruktur er trukket inn som en faktor i analysen.

Til toppen | Hjem